PILOT

Jeg bemerker meg kursmodellen brukt ved denne skolen i forbindelse med PILOT og spesielt hvordan eldre elever brukes som mønster for de yngre gjennom fadderordning. Det er i min oppfattning at elever lettere tar til seg holdninger fra eldre elever, både gode og desverre også dårlige, og dette vil nok også gjelde datatekniske ferdigheter. Det ligger mye god lærdom i å omformulere kunnskapen sin for å videreformidle kunnskapen til noen yngre enn seg selv.
En utfordring knyttet til denne modellen er at alle, dyktige eller ikke, bytter på å være ressursperson for klassen. Dette kan føre til varierende kvalitet på opplæringen rundt bruken av programvare.

Jeg ser ingen grunn til at en slik modell ikke skal kunne fungere i dagens skole. Min liste over verktøy som bør brukes på ulike trinn er i kronologisk rekkefølge: Tekstbehandler, Creaza Cartoonist, Tegneprogramvare (Paint eller lignende), Photostory, Regneark, Bilderedigering (Picaza eller lignende) Musikkomposisjonsprogrammer (Aviary Roc eller lignende), Lydredigering (Audacity eller lingnende), Animasjonsprogramvare (JPGVideo eller lignende) og til slutt videoredigeringsprogrammer.
Tanken bak er å bygge opp kunnskapen mot videoredigering slik at elevene når de kommer til videoredigering kan benytte seg av tekst, bilder, animasjoner og lyd i tillegg til videooptak. Jeg ser for meg at det ligger en naturlig progresjon enten gjennom brukerterskelen i programvaren eller gjennom arbeidsmegnden som kreves for akseptable produkter.

LingDys - skrivestøtte for alle

Før jeg startet å bruke fritiden min på egne studier var jeg instruktør i bruk av lingdys gjennom AOF for voksne med leseskrivevansker.
Lingdys fungerer som et tillegg til skriveprogrammer som MS Word og Open Office. Programmet er et lite ekstravindu som foreslår hvilke ord du er i ferd med å skrive. Dette er en støtte til de som ikke er stødige på rettskriving. I tillegg har programmet ekstrafunksjoner som oppretting av vanlige dialektbaserte skrivefeil, opplesning av ord, oppslag i orbok mf.
Programmet tillater flere personlige innstillinger og justeringer som blandt annet innebærer justerbart antall ord forslag i programvinduet, personlig utvidet ordbok, bokstavopplesning under skriving mm.




Min erfaring med bruk av programmet for voksne er at det er spennende i begynnelsen å bruke det til opplesning av nyheter på dagbladet eller andre nettaviser, skrive tekst for så å få den lest opp eller undersøke hvilke ord som foreslås når du skriver. Etterhvert går entusiasmen over og programmet brukes til hjelp når de skal skrive søknader, julekort eller andre dokumenter.

Programmet virker veldig bra som skrivestøtte og tillegsfunksjoner som opplesning av tekst, med stadig bedre talesyntese, og ordbok gjør det uvurderlig for dysletikere og veldig gunstig som verktøy for ikke dysletikere. Anbefalt for alle men desverre kostbart, spesielt for de som ikke kan mota støtte til innkjøp av hjelpeprogrammer.

Regional tilpassing, et gode eller onde?

Regional tilpassing eller lokale læreplaner som det også kalles gir kommuner muligheten til å tilpasse skolehverdagen til sine elever på en slik måte at lokalmiljøet best mulig utnyttes i undervisningen.
I praksis vil dette si at næringsliv, idrettslag og andre lokale aktører kan inviteres inn i undervisningen og at undervisningen kan vinkles mot lokale forhold.
Jeg vil ta for meg i dette innlegget noen negative og positive aspekter rundt lokal tilpasning.

For å starte med det negative først vil jeg skrive om forskjellene som kan oppstå når kommuner fritt legger egne planer for sine elever og problemene dette kan medføre for videre utdanningsforløp for elevene.
Jeg ser en hovedkilde til forskjeller i opplæring når det kommer til lokale læreplaner. Tilgang på fagressurser.
Vi som bor i en utkant av landet har ofte mindre tilgang på fagpersonell og flere ulike næringslivsaktører i fornuftig nærhet. Med dette mener jeg at mindre lokalsamfunn i utkantnorge ofte er bygget opp rundt en hovednæring (ofte primær eller sekundærnæring) og dermed er det mindre muligheter for variasjon og progresjon. Det er få kollektivmuligheter og avstanden til passende samarbeidsaktører kan være svært lang, noe som fører til at det i realiteten er svært få samarbeidspartnere i lokalt næringsliv. Dette fører til sammen i praksis til at mulighetene for varierte innfalsvinkler til lærestoff blir begrenset av faktorer det er lite å gjøre noe med.
Det er vanskelig å besøke en gruve eller få besøk av gruvearbeidere dersom nærmeste gruve ligger 200 mil unna. Sykehus besøk er upraktisk når det er 50 mil til nærmeste sykehus. Skogbruk er ikke mulig å oppdrive i fjellheimen osv. Alle disse eksemplene er bortimot umulige å gjennomføre i praksis.
Gjennom lokale læreplaner vil altså elever fra ulike deler av landet ha helt ulik opplevelsesbakgrunn i det de går ut av grunnskolen. Noe som fører til at det er tilfeldigheter som bestemmer hvilken erfaringsbakgrunn studietakere ved videregående skoler innehar i det de søker på studieplass.

Lokale læreplaner er positive av akkurat samme grunn som nevnt over. De lar lokale aktører bidra med det de kan. Dette fører til at elever kan få sterkere tilhørighet i lokalsamfunnet og gjennom dette øke sjansene for tilbakeflytting etter endte studier eller i voksen alder. Det at noen ønsker å vende tilbake er uunnværlig for utkantnorge.
Når elevene går over til å bli studenter er det en fordel at de har ulik erfaringsbakgrunn med tanke på sosiokulturell læring og det at alle kan bidra til fellesskapet.
Lokal tilpassning gir kommune og lærere muligheten til å vinkle fagstoff mot opplevelser tilgjengelig i nærmiljøet og på denne måten gjøre lærestoffet mer spennende og variert.